Familieproblemer og behandling

Som familieterapeut møter jeg mange familier som sliter med å ha det bra sammen. Det kan dreie seg om uoverensstemmelser mellom foreldrene, foreldre / steforeldre, besteforeldre, foreldre / barn, et av barna eller konflikter mellom søsken. Det er særlig to behandlingsmodeller for familier som står sentralt for meg i møte med familien; den psykodynamisk orienterte og den systemorienterte tenkningen. Jeg integrerer disse to og tilpasser disse i den aktuelle familien.

Den psykodynamiske familiebehandlingsmodellen har en historisk tilnærming og legger hovedvekten på fortidens betydning for nåtiden. Her står relasjonsperspektivet sentralt - hvordan de forskjellige familiemedlemmene fungerte før og fungerer sammen nå. Dette perspektivet har sin årsak i tanken om at det foreldre gjør mot sine barn, har en sammenheng med hvordan de selv ble behandlet som barn.

Metodikken består i å tilrettelegge for at familiemedlemmene kan ventilere følelser og og klargjøre kommunikasjonen mellom seg. De oppmuntres til å uttrykke følelsene de har overfor hverandre og som de ellers ikke tar fram.

Det blir også viktig å få fram familiehemmeligheter, skuffelser og følelser av urettferdighet og ønsker som familiemedlemmene kan ha overfor hverandre. Denne prosessen kan føre til ny innsikt for hvert enkelt medlem og kan dermed gi et nytt grunnlag for relasjonene i familien.

Sist, men ikke minst, står det sentralt i denne modellen å skille ut den identifiserte personen, altså bæreren av symptomene på det som er galt i familien. Dette er ment å skulle være til alles beste, for en tar utgangspunkt i at bindinger mellom barn og foreldre som hindrer en sunn adskillelse, er skadelig for barnet.

Den systemteoretiske tenkningen innebærer, kort sagt, å tenke sirkulært, noe som får konsekvenser for synet på forståelsen av symptomet. Man ser på symptomet som et ledd i et kretsløp eller i et system som en feil MELLOM mennesker og ikke bare som en feil hos det enkelte familiemedlemmet.

‍

‍