Sjelen trenger også næring

Kvinner som er utenfor det akseptable fellesskapet og føler seg utstøtt, har over lengre tid problemer med å merke det når de ikke lenger blir møtt med hånlige blikk, men med anerkjennelse. Det kan ta lang tid før de klarer å gi slipp på mistroen - men når det skjer kommer stadiet å vende tilbake til seg selv; at de må godta sin egen skjønnhet, den ville sjelen som vi alle er skapt av. Forfatteren Clarissa P. Estes skriver så bra om dette: at det antagelig ikke finnes et bedre mål for en kvinne som har vært "den stygge andungen" gjennom livet, enn at hun mangler evnen til å ta i mot et ekte kompliment.

Hvis noen sier at hun er pen eller begavet, påstår noe inni henne at hun ikke fortjener det eller at vedkommende som sier dette tar helt feil. I stedet for å forstå at skjønnheten i hennes sjel lyser gjennom henne når hun er seg selv, så skifter hun fokus og dermed fratar hun seg selv næringen, for selvet hungrer etter anerkjennelse.

Den siste oppgaven for en "utstøtt" som finner sine egne er å godta sin egen individualitet, sin identitet som et spesielt menneske, sin egen skjønnhet og også godta at alle som hennes sjel berører blir forvandlet når de lever nær henne.