Idealer og realiteter forts.:....

Når vi vokser til, ser vi klarere at våre foreldre gjør feil. De er både snille og slemme, sure og glade, gode og mindre gode osv. Det demrer for oss at de bare benytter idealene som en retningsangiver og at de selv ikke ER idealene. Men vi må gå gjennom en stor skuffelse over at våre fantastiske foreldre bare er ganske alminnelige mennesker. Vi opplever oss "forlatt" av idealet og blir redde og rasende, for når vi ikke lenger er knyttet sammen med et ideal, blir vi nødt til å se oss selv som "bare alminnelige". Dette er også et sjokk over å bli overlatt til vår "egen størrelse".

Men hvis vi forøvrig har tillit til de menneskene som tar seg av oss, kommer vi oss over dette sjokket. Da begynner vi å utvikle evnen til å se både oss selv og dem realistisk uten å miste evnen til å elske dem.