Litt om tilknytningsteorien...

Tilknytningsteorien lærer oss at den vi er glad i er vår tilflukt og trygghet i livet. Når denne personen ikke er følelsesmessig tilgjengelig, opplever vi oss alene og hjelpeløse. Følelser som sinne, tristhet og frykt er vårt iboende alarmsystem; det skrur seg på når vår overlevelse (psykisk som fysisk) er truet.

Vi opplever alle frykt når vi er i konflikt med partneren vår. Men er det emosjonelle båndet trygt, dempes frykten raskt når vi forstår at krangelen ikke innebærer en reell trussel. Er båndet derimot svakt, kan frykten bli overveldende. Vi blir overveldet av en såkalt primalpanikk, som oftest viser seg enten som en klamrende atferd i forsøk på å få nærhet og trøst, eller vi trekker oss tilbake i forsøk på å berolige oss selv. Disse strategiene oppstår for å takle frykten for å miste kontakt og de er ubevisste. Dersom den ene eller begge parter ofte tyr til dem, skapes det en ond spiral av usikkerhet som bare øker usikkerheten mellom dem.

Dette resulterer i at ingen av partene føler seg trygge og begge blir defensive og sitter igjen med en følelse av å tro det verste om hverandre og forholdet.