UTROSKAP SOM EN FLUKVEI....

Det jeg som parterapeut ofte kan se, er at partnere velger de store fluktveiene når de små ikke virker. Selv om de fleste lengter etter kontakt i parforholdet, kan tanken på å ha kontakt paradoksalt nok skremme vettet av oss. Hva kan dette komme av?

Da vi var barn ble vi - mer eller mindre - såret av våre foreldre, som var våre første kjærlighetsrelasjoner. De elsket (som regel) oss og vi dem. Dette ligger ofte gjemt i vårt ubevisste, men det er ikke glemt for det.

‍

Når vi i parforholdet opplever skuffelse og desillusjon, opplever vi igjen at den personen som skal elske oss mest av alle, sårer oss smertefullt. Da forsvarer vi oss så best vi kan og prøver å finne frem til måter å skape avstand til denne smerten på - og her velger mange å finne en annen person utenfor forholdet, som kan møte deres behov bedre.

Utroskap er slik et faktum og mange oppsøker da en parterapeut - og vi samtaler rundt det smertefulle over at intimiteten er blitt fraværende mellom dem.

‍

Grunnen til at partneren unngår intimitet er smerte og den kan komme til uttrykk på flere måter:

Sinne:

Sinne over å ha mistet forelskelsen og over at partneren ikke møter den andres behov

Frykt:

Frykt for at behovene aldri mer blir møtt og for at partneren er blitt en kilde til smerte mer enn til glede - og frykt for at det ender med samlivsbrudd.

Hjelpeløshet:

Hjelpeløsheten som oppstår når de opplever følelser som de ikke hadde lov til å ha i barndommen.

Når de gjenopplever følelser av å være fanget

Når de føler seg fristet til å såre

Når de ser hverandres smerte og ikke er i stand til å gjøre noe med det

Når de har vært nær hverandre og nærhet i barndommen ble fulgt av smerte - en gjenopplevelse av de ofte ubevisste sårene

‍

Utfordringen i parterapien er at siden partneren oppleves som en kilde til smerte, så oppleves fluktveien (utroskapen) ofte som en kilde til glede og behag. Da kan det oppstå en motstand mot å stenge fluktveien fordi det er liten tro på at partneren igjen kan møte behovene. Troen på at dette er mulig er forsvunnet.

Da har partnerne et "frosset" bilde av hverandre og av hva som er mulig i forholdet fremover.

‍

Her starter parterapien som et middel til "opptining"

- og ikke så sjelden går det bra!