Avslutning er et relativt begrep

Utvikling og modning er aldri en prosess som ender med en avslutning, men fortsetter livet ut. Derfor vil også den profesjonelle kunnskapen alltid være ufullstendig, bl a fordi vår innsikt er avhengig av vår private historie og sosiale forutsetninger. Etter mitt syn er det viktig at vi som arbeider på "hjelpegiver-siden" erkjenner at selv om noen har levet under dårligere livsbetingelser enn oss selv, så betyr ikke dette at man nødvendigvis er så forskjellig.

Det eksisterer fortsatt et sterkt samfunnspåtrykk når det kommer til å skille de syke / friske fra de svake / sterke. Jeg mener at en slik holdning er svært uheldig fordi den kan skape en uoverstigelig kløft mellom den som gir hjelp og den som trenger hjelpen. Forøvrig tror jeg at denne enten - eller holdningen er en av våre største fallgruver som profesjonelle hjelpere, fordi den virker fremmedgjørende på menneskelige relasjoner.

Dermed blir en slik holdning også en hindring for den nødvendige nærheten mellom behandler og klient og, ikke minst, den emosjonelle læringen for begge parter.