Ylvas terapi

(Historien er oppdiktet, men et relevant eksempel på hva mange opplever)

‍

Ylva vokste opp i en liten norsk by. Moren manglet kjærlighetsevne og empati og faren var ambivalent i sitt følelsesmønster. Når han kjente kjærlighet for datteren var den ekte der og da, men når Ylva ikke ville gjøre som han sa ble hans selvbilde som far truet og han ble voldelig mot henne.

Ylva var en sterk og selvbevisst jente og hun opponerte når foreldrenes grensesetting var urimelig. Men som alle barn som opplever omsorgssvikt, vekslet hun mellom å være sint og tilgivende overfor dem. Slik var dynamikken mellom far og datter da han døde brått.

‍

Mange år senere møtte Ylva Lars, som selv hadde vokst opp med en voldelig far og en fraværende mor. Hun ble svært forelsket og trodde på hans gode hensikter. Etter en stund fortalte han at han hadde vært voldelig mot sin ekspartner, men at dette ikke lenger var et problem. Dette viste seg ikke å stemme. Han slo ikke lenger fysisk, men reagerte fortsatt med psykisk vold når han møtte motstand i en nær relasjon.

De utviklet raskt den samme dynamikken som Ylva hadde hatt med far. Lars var ambivalent i sitt følelsesmønster overfor henne, fordi hun opponerte og konfronterte når han behandlet henne dårlig. Slik ble heller ikke Lars bekreftet som bra nok for Ylva og reagerte med avvisning og psykisk vold.

‍

Ylva forstod etter en tid at Lars ikke var bra for henne. Hun ble engstelig, forvirret, urolig og ulykkelig. Likevel satt hun lenge fast i det nettet de begge var viklet inn i. Hun kjente på panikk hver gang Lars avviste henne og som et barn klamret hun seg bare enda mer fast i ham. Dette gjorde hennes situasjon bare verre. Det hun ikke forstod da, var at hun ubevisst gjenopplevde den avvisningen og volden som faren hadde utsatt henne for og den angsten hun den gangen hadde for å bli forkastet.

I terapien arbeidet vi med Ylvas bevisstgjøring og løsrivelsesprosess fra både Lars og foreldrene og etter en stund klarte hun å gi slipp.

‍

Ylva forstod etter hvert at årsaken til at hun ikke tålte at Lars ikke tok mer ansvar for forholdet, var at dette vekket sorgen og savnet i henne fra barndommen. Foreldrene hadde heller ikke tatt ansvar eller evnet å gi henne den kjærligheten hun fortjente. Nå kunne hun se at Lars på flere områder lignet på far. Lars beundret henne for hennes gode egenskaper og kvaliteter og klarte derfor ikke å slippe henne helt. Men siden han ble så krenket av hennes protester og kritikk av hans atferd, gikk kreftene hans primært ut på å forsvare seg og slik kom han til kort i dette forholdet.

‍

Til tross for sin sårbarhet hadde Ylva de ressursene som skulle til for å komme ut av denne destruktive situasjonen. Det var befriende for henne å til slutt erkjenne at det aldri hadde vært noe galt med henne, verken som barn eller voksen. Det var måten hun hadde blitt behandlet på som lenge fikk henne til å tro nettopp det.